Kronometri, presisjonsmåling av tid. Ur og urverk fra vår nære fortid.

De første bærbare urene dukket opp på urmakeriets himmel i siste halvpart av femtenhundretallet. De var ikke kjent for høy presisjon, snarere det motsatte. Et kvarters avvik i døgnet måtte regnes for et meget bra resultat. For å kunne sikre en jevnest mulig krafttilførsel til en svingende balanse ble både en Stackfreed (et kamhjul), eller en snekke benyttet. Snekken har vært i bruk i skipskronometere helt opp til våre dager.

Robert Hooke (1635 – 1703) & Christiaan Huygens (1629 – 1695)

Rundt 1670 var de to vitenskapsmennene Robert Hooke og Christiaan Huygens aktive med å teste ut spiraler og balanser til bruk i bærbare ur. Hvem som var først og sist med disse forbedringene har vært flittig diskutert opp gjennom tidene. Så tidlig som i 1658 offentliggjorde Huygens dokumentet Horologium på latin, som tar for seg mulighetene for å kunne anvende et presisjons ur til å bestemme lengdegraden til sjøs. Vel hundre år senere i 1771 hadde snekkeren John Harrison, med sitt kronometer nr. 5, bevist at det Huygens hadde foreslått i Horologium faktisk lot seg gjennom føre. For etter en 10 ukers prøveperiode på kong Georg 3`es observatorium i Kew hadde nr. 5 bare fortnet 4.5 sekunder, knapt et halvt sekund i uken. Så kanskje kan vi utrope Huygens tett fulgt av Harrison til de første Kronometerier.

Men for å gjøre en lang historie kort må vi gjøre et kvantesprang frem til vår egen tid. Og konsentrere oss om utviklingen av vår nære fortids presisjons armbåndsur. I Sveits er det to observatorier som utfører gangnøyaktighets prøver. Årlige gangkonkurranser ble innført i Neuchatel i 1866 og i Genf i 1873.

Det var to typer kronometertester. En var spesial tilpasset rene kronometri konkurranser på observatoriene i Genf og Neuchatel. Disse verkene var montert i rektangulære trekasser og var ikke beregnet for det åpne markedet. De var preparert av høyt kompetente regulatører, som finstilte hvert enkelt urverk.

Den andre typen var utvalgte serier med komplette ur bestemt for salg. Disse gjennomgikk et testprogram, hvor de på industrielt vis ble finregulert i flere stillinger, og justert i forhold til forskjellige temperaturnivåer. Etter bestått test ble urene utstyrt med et kronometer-sertifikat. Gjerne Kronometer sammen med firmalogoen på skiven, som salgsfremmende argument. Her blir det bare plass til å presentere noen av urene som var finregulert av regullatører for å delta i konkurranser på observatoriene i Genf og Neuchatel.

Observatoriet i Neuchatel hadde allerede i 1941 innført en klasse for armbåndsur med verkdiameter inntil 34mm. I 1944 fulgte Genferobservatoriet opp med en klasse D for armbåndsur inntil 30mm. Så i 1948 sluttet observatoriet i Neuchatel seg til kriteriene i Genf. Selve testprogrammene ble fortsatt forskjellige. Dermed var det ikke mulig å sammenligne resultatene fra de to observatoriene. Hoved reglen for konstruksjon av presisjonsurverk, var jo større verk, jo høyere presisjon, med størst mulig balanse og fjær hus i tillegg. Dette gjaldt håndopptrekks verkene, som hadde sin glansperiode fra 1930 til 1960. Fremtiden skulle vise nye veier med hensyn til gangnøyaktighet. Her presenteres noen få av de legendariske håndopptrekksverkene.


Zenith cal. 135..
..var det optimale armbåndsurverket med tanke på høyest mulig gangnøyaktighet. Verket gjorde 18000 halvsving pr. time. Det vil si 5 halvsving i sekundet. Gangreserve på 50 timer ble sikret av fjær husets optimale diameter.

Den moderne S formete Nivarox fjæren ble ikke påvirket av oksydasjon og beholdt sin form over lang tid. Friksjonen mellom fjærvinningene var på et minimum da fjæren var tynnest på midten. Dette sikret et jevnt kraftmoment tilført verkets reguleringsorgan, ganghjul, anker og balanse. Ganghjulskloben var senket slik at balansen kunne svinge fritt over ganghjulet å få fordelen av en størst mulig diameter. Dessuten var sentrumshjulet skjøvet ut mot siden, bare en tynn sentersekund akse sto igjen i sentrum. Verket var også utstyrt med Zenits mikroregulering, og incabloc støtsikring. Verkene som var spesielt regulert for å delta i gangnøyaktighets konkurranser hadde betegnelsen cal.135.0. Største diameter for armbåndsurverk som skulle delta i kronometri konkurranser var 30mm, og høyde 5mm. Konstruktøren av verket var Ephram Jobin. Kaliber 135 ble produsert i 11000 eks. mellom 1949 – 1962.


Longines 12.68Z og 30L
Longines cal. 12.68Z. ble introdusert i 1929. Verket må nevnes fordi det er bygget som et miniatyrisert lommeur, og på en måte danner det et skille mellom gammel og ny produksjonsmåte. 12.68ZS med sentrum sekund kom i 1940. De første urene var uten støtsikring. Siden kom shock resist, super shock resist, og tilslutt 17 steners verk med incabloc. Drevene hadde polerte fasetter og løpeverkets stenhull lå i foringer.

Omkring 1950 ble 12.68Z avløst av cal. 30L. 30L med liten sekund og 30LS med sentrum sekund. Disse kom også med kronometersertifisering, og da utstyrt med Breguetspiral. Noen hadde kronometer trykket på skiven. Kronometer referansene 103 i stålkasse og ref. 403 i 18 karat gull er meget sjeldne.


Longines cal. 360
Med dette eksperimentet beveget Longines seg inn i et helt nytt landskap. Uret var spesielt utviklet for å oppnå høy presisjon. Verket kom aldri ut på markedet. Det var rektangulært og målte 28 X 35mm. Frekvensen var på 36000 halvsvingninger i timen. 10HZ, 10 halvsvingninger i sekundet.

Dette verket brøt med de gamle prinsippene for hvordan et presisjonsverk skulle bygges. Økt frekvens og automatikkverk skulle bli regelen. Men kanskje ble en frekvens på 10HZ i drøyeste laget. Med tanke på slitasje var kanskje 19600, 21600, eller 28800 bedre forslag. Det man vant på høy frekvens, skulle det vise seg at man tapte på slitasje.


Peseux cal. 260
Verket har en diameter på13 linjer det tilsvarer 29,33mm. Det er utstyrt med en Glusydurbalanse med fire reguleringsskruer. Breguet spiral hvor rykkerstiftenes spillerom kan reguleres. Ganghjulet er nedsenket for å kunne bruke en balanse med størst mulig diameter.

Verket er merket med en P inne i Ebauche symbolet. Balansen svinger 18000 halvsvingninger i timen. Tilsvarende 5HZ. Bare 3300 verk ble produsert av dette kaliberet. Men det kan finnes igjen i de fineste urene fra Sveitsiske fabrikker.


Omega 30T2RG
I 1943 ble betegnelsen RG innført. Dette var en enkel mikroregulering som var forbeholdt urverk med kronometer trykket på skiven. Disse verkene hadde bestått en kronometertest, og var utstyrt med et sertifikat.

Allerede i 1938 hadde Omega bestemt seg for å bruke incabloc støtsikringen i 30mm verkene. I 1941 kommer det også en versjon med antimagnetiske gang deler, Nivarox spiral og Glusydur balanse. Grunnet sin logiske oppbygging, og lett tilgjengelige gangdeler, og en i forhold til verk diameteren stor balanse, egnet 30mm verket seg godt for presisjons måling av tiden.

Et eksempel på dette kan være at allerede i 1940 hadde Omegas regulerings urmaker Alfred Jaccard levert fire 30mm verk til kronometertesting ved det engelske National Physical Labratory i Tedington. Verkene oppnådde bemerkelsesverdige gode testresultater. Av maksimalt 100 oppnåelige punkter oppnådde verkene 88,9, 89,2, 89,3, og 90,5 poeng. I gjennomsnitt var dette bare 7 punkter mindre enn det man hadde oppnådd med de beste lommeurs-kronometrene. For så små verk var dette bemerkelsesverdig. Og Omega brukte det for alt det var verdt i sin markedsføring.

Disse fire urverkene representerer hver på sin måte noe av det fineste den sveitsiske urindustrien kunne frembringe i tidsrommet 1940 – 1960.

Med kaliberet 360 hadde Longines lansert noe helt nytt. Den gamle gyllene regelen som sa, størst mulig fjærhus og balanse gjaldt ikke lenger. Isteden var øket frekvens det nye mantraet. I tillegg begynte de automatiske opptrekks verkene å gjøre seg gjeldene. Det enkle håndopptrekksverket var på vikende front. 1950 tallet var en brytningstid, med mye prøve og feiling for å løse mange av de nye tekniske problemstillingene med automatopptrekk. Automatopptrekket sørget for at når uret var i bruk, var fjæren alltid fullt opptrukket. Dette førte til en helt jevn krafttilførsel til urets reguleringsorganer. Og med det høyere presisjon.

Økt frekvens, for mange av urene opptil 36000 halvsvingninger per time (10HZ), skulle vise seg å by på problemer. Litt mere moderate svingetall var 19800, 21600, 28800. F.eks.

Enkelte mente at et svingetall på 36000 a/h var for selvmord å regne. Høyere svingetall fordret sterkere fjærer som igjen førte til økt slitasje i løpeverket, og til smøreproblemer i gangpartiet. I tillegg kom ny bearbeiding av stålet i drev og tapper. Overflateherdingen førte til at bare et tynt sjikt ytterst i stålet var hardt. Når dette siktet ble slitt gjennom, lot tappen seg ikke rullere opp igjen. Hjulet med drev måtte skiftets. Noen fabrikker så dette som en fordel, da salget av reservedeler ville øke. Det forhøyede svingetallet er nå normen, kvalitetsmessig er stålet i moderne drev og akslinger dårligere enn i tidligere generasjoner av urverk, da kravet til stålet i drev og tapper skulle være så hardt som mulig. Denne kompromissløse hardheten i stålet kan oppleves i amerikanske lommeur fra rundt 1900. Prøv og drei i det om du klarer. Hvordan amerikanerne fikk det til må være en vel bevart hemmelighet. Uret for livet er nok ikke lenger en holdbar påstand, slik det i sin tid var. Noen husker muligens reklamen, «Omega – Uret for livet», på stolpene oppover Holmenkollbanen. De er vel fjernet nå.

Kilder: Klassik Uhren 1/2007. Armbanduhren Chronometer, Fritz v/Osterhausen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.